Sagalitteratur er en type litteratur fra 1200-tallet, og tok for det meste for seg historier fra Norden og spesielt Island i vikingtiden. Sagaer har en del veldig spesielle kjennetegn som skiller den fra all annen litteratur, og det er enkelt å kjenne igjen sagalitteratur når man vet hva man skal se etter.
De vanligste kjennetegnene på sagalitteratur er:
- Slekten (ætten) var ekstremt viktig.
- Starter ofte med å oppsummere slekten til hovedpersonen.
- Viser et urolig og voldelig samfunn.
- Handler ofte om strid, konflikter, hevn og lignende.
- Ofte skal hovedpersonen kreve erstatning eller ta hevn for noe som skjedde mot et familiemedlem (blodhevn).
- Forteller ofte om heltens idealer hvor viljestyrke, handlekraft, egenrådighet, lojalitet og tapperhet var viktig.
- Hovedpersonen er som regel en mann, men kvinner kan være med i fortellingen. Kvinnene var ofte sterke og fargerike.
- Det legges ofte stor vekt på drømmer og drømmetyding.
- Saklig og ordknapp. Et drap skildres som at «han fikk et spyd i brystet og falt om død» uten at det brukes noen virkemidler for å vise hvor grusom døden var eller noe sånt.
- Mye bruk av underdrivelser.
- Ofte et enorme persongalleri med veldig mange navn som nevnes.
- Tanker og følelser skildres ikke.
Sagalitteratur er altså en veldig spesiell sjanger, og man merker at dette er en svært gammel sjanger som hadde sine helt egne regler og kjennetegn. I dagens samfunn kan historiene virke kompliserte siden de har et så stort persongalleri, samtidig som handlingen ofte er svært enkel og målbevisst.
